+47 91809270 cecilie@dinsamtale.no

Ikke fordi han selv har lyst, eller fordi det kreves av ham på dette tidspunktet. Ikke fordi han er et geni-barn som bare venter på å bli oppdaget. Ikke fordi jeg har så lyst, jeg heller, for jeg har tenkt at det kommer når han er klar for det. Men fordi jeg har erfart at i det øyeblikket 1.klassingen setter sine bein innenfor klasserommet, blir alt så mye mer komplisert. 7-åringen min er godt i gang med å bli dyttet, presset og most inn i et målingssystem for hans ferdigheter på skolen. “Du er flink på skolen!” Sa læreren med et kjærlig blikk, på siste foreldresamtale. Hun er godheten selv, og jeg vet hun må gjøre jobben sin. Da gutten hadde forlatt rommet, ble norskprøven hans lagt frem for oss. Man får klump i magen av å høre at lesetrening må trappes opp, ellers vil han ikke kunne henge med like godt etter hvert. Det måles i gloseprøver, og det telles hvor mange ord han leser i minuttet. Han var fortsatt 6 år da han begynte i 2.klasse! Det er en frustrerende tanke.

Jeg var en småbarnsmamma som knyttet teorier som at “begrepsforståelse” er viktigere enn å kunne lese ved skolestart, til mitt naive bryst. Jeg elsker samtalene med min eldste sønn – hans refleksjoner er herlige, men de er ingenting verdt i møte med skolen. Man kan jo ikke måle evnen til å reflektere, diskutere, vise empati og kløkt.

Et dokument med mål før neste samtale er hengt opp på kjøleskapet. Det er andre gang gutten vår har skrevet navnet sitt så fint han kan på en striplet linje – ved siden av våre og lærerens signaturer. Alt dokumenteres, forsikres og forsegles. Jeg tenkter tilbake på den første foreldresamtalen for et år siden, hvor jeg var så uvitende at jeg trodde at overgangen fra barnehage til skole skulle være glidende og myk. At læreren den gang sa “det er ikke leking her”, markerte den første realitetsorienteringen for min del. Jeg kikker på dokumentet, og kjenner en trassig stolthet midt i gremmelsen:

Denne gangen har han fått til alle bokstavene sine riktig vei.


Del med familie og venner!