+47 91809270 cecilie@dinsamtale.no

Det har vært en lang dag på jobben. Middagsrestene står fortsatt på kjøkkenbenken, og oppvaskmaskinen er allerede full. Minsten og storebror har bygd en diger lego-by i stua og jeg vet altfor godt hvem som må krabbe på alle fire i kveld og forflytte byen til barnerommet – det er ikke byggmesterne, for å si det sånn. Det er leggetid for 4-åringen i huset, og jeg står med lut rygg på kjøkkenet og føler meg som verdens største egoist, fordi jeg ønsker å få ham i seng asap. Han er en nydelig gutt som akkurat nå krever litt for mye av meg, tenker jeg – og luller meg inn i en god dose selvmedlidenhet. Jeg sier med det jeg kan oppdrive av vennlig mammastemme på dette tidspunktet:

-Nå skal du gå på badet, vennen, det er leggetid.

Ingen reaksjon, som forventet, og det er rart hvor fort man kan bli irritert av sånt på en torsdags ettermiddag. Aahhh, here we go.

-Vennen? Hørte du hva jeg sa? Nå skal du gå på badet.

-Nei!

Lille vennens stemme virker så lys og uskyldig, men jeg avslører den skjulte trusselen hans lett, der han sitter på stuegulvet og snurrer på en leke, populært kalt “Bey-blade”. Luringen. Jeg kjenner at dette har jeg ikke energi til, han har fått med seg hva jeg har sagt både første og andre gang. Jeg hører meg selv heve stemmen (og aner ikke hvordan det skjedde at jeg kom til dette stadiet så fort):

-NÅ ER DET SISTE GANG JEG SIER DET! Gå på badet, ellers må jeg bære deg dit!!

Historien ender ikke med at jeg bærer en illskrikende sprellemann av en 4-åring på badet, eller at 7-åringen følger opp situasjonen med å bli indignert og sur og like uvillig der han har plassert seg i et hjørne med armene i kors, eller at det som først var et rasende skrik på stua kulminerte i innbitt hikstegråt i sengen en halvtime etterpå. Men den ender omsider med at mamma forteller guttene når de ligger under dynene sine, at hun ønsker at de skal bli flinkere til å høre etter når hun snakker. At de skal forstå at det er viktig å høre på hverandre. Jeg sier god natt til minsten, som med store øyne har nikket alvorlig og gitt meg et naivt løfte om å høre etter neste gang, og det kjennes så innmari feil. Det stikker i mammahjertet.

Arbeidsuken er over, og nok en gang ramler vi inn i helgen med yttergangen full av diverse klær og sekker fra barnehage og SFO, det er fredag. Nye middagsrester på benken. Oppvaskmaskinen har på forrædersk vis fylt seg opp igjen og jeg prøver å ikke tenke på at den lego-byen som selvfølgelig ble stående på stuegulvet over natta, seriøst bør flyttes – før jeg sparker den i stykker. Jeg står på kjøkkenet og kikker mot poden som sitter på stuegulvet, helt i sin egen verden. På ren vilje kvitrer jeg i vei:

-Vennen? Nå skal du gå på badet, det er leggetid.

Ingen reaksjon. Han snurrer på den samme leken ikveld også. Jeg trekker pusten dypt og setter meg ned med ham i stedet, tenker at jeg kan like gjerne utsette hyl og skrik littegrann til.

-Hva holder du på med da?

-Har “bey-blade”-kamp vel!

-Å! Skal vi ta en kamp sammen før vi går på badet, da?

Lille vennen smiler fornøyd, og rekker meg en leke. Jeg kan ikke annet enn å smile tilbake, og jeg følger med inn i hans verden. Vi snurrer “bey-blade” sammen en liten stund, og så springer han (“Førstemann!!”) på badet når vi er ferdig. Puntkum. Ingen hyl, ingen skrik, og jeg kjenner at jeg må skynde meg å omfavne fredagsstemningen som uten forvarsel feide inn i stua med brask og bram. Jeg griper muligheten, og følger opp med boklesning og godprat på sengen, og gleder meg over de fantastiske guttene mine som plutselig ble så flinke til å legge seg.

Når jeg trekker dynene rundt to søvnige gutter denne kvelden, er jeg overveldet. Jeg hadde glemt hvor lite som skal til for å gi dem anledning til å mestre beskjeder – og på hvor avhengig en liten gutt er av hvordan jeg forholder meg til ham.

Mammahjertet pirker fortsatt litt i meg. Denne gangen med håp om å huske at barn er barn – imorgen også.


Del med familie og venner!