+47 91809270 cecilie@dinsamtale.no
Man trenger ikke roser på valentinsdagen.

Man trenger ikke roser på valentinsdagen.

Man trenger heller ikke rødt i glasset, fri fra jobb og unger – og bord for to på en fancy restaurant. Hvem har bestemt at man må få til alt dette på en av handelsstandens kommersielle hurra-dager? Media har for lengst smuglet inn idéer blant oss om hva vi bør kjøpe, bør fixe, bør arrangere på denne dagen, og gjør man ikke noe ut av den, så er man, vel…lite romantisk. Mr. Valentine ville snudd seg i graven av mindre. Og hvem vil vel ha en uromantisk kjæreste?

Romantikk midt i kalde februar. Jula er for lengst over, lysene slukket, gavene pakket opp og kanskje glemt. Hvem har bestemt at man trenger enda en ny gave? Hvem har sagt at den dyre middagen er verdt det? Hvem presser deg til å publisere den lekre dessert-kreasjonen eller blomsterbuketten på facebook og instagram – og hvorfor kan det føles viktigere å fremstå romantisk, enn det faktisk er å nyte øyeblikket med hverandre?

Hvem har bestemt hva romantikk er – for deg?

Hvis romantikk er å vise at man setter pris på hverandre. Hvis det er å elske hverandre uten å sette skumle betingelser. Hvis det er å gi partneren noe ekstra av seg selv, uten at hun eller han nødvendigvis fortjener det, men bare fordi man har livet sammen. Hvis det er å gi partneren mulighet til å lade opp sine slitne batterier. Hva skulle valentinsdagen da brukes til? Hva tror du partneren din trenger for å kjenne seg elsket, og hva ville skjedd om du ga han eller henne akkurat det, akkurat denne dagen?

Kanskje du vet hva partneren din ville satt pris på – mest av alt. Er det roser, eller et ryddig kjøkken? Er det barnevakt, kino, en sexy overraskelse, eller levende lys på stuebordet og ferdig betalte regninger? Er det et enkelt valentinskort med noen viktige ord skrevet for hånd, av deg? Er det bekreftelsen på at akkurat hun eller han, er din, uansett hvem – hva – eller hvor dere er – akkurat nå?

Kanskje kan forventingene til en vellykket valentinsdag virke uoverkommelig i en travel hverdag. Men hva betyr mest, sånn egentlig?

Jeg selv drømmer om våkne opp til disse ordene: “Happy Valentines’ day elskling… JEG tar meg av ungene, DU drar på shopping!”


Jeg vurderer å lære 4-åringen min å lese.

Jeg vurderer å lære 4-åringen min å lese.

Ikke fordi han selv har lyst, eller fordi det kreves av ham på dette tidspunktet. Ikke fordi han er et geni-barn som bare venter på å bli oppdaget. Ikke fordi jeg har så lyst, jeg heller, for jeg har tenkt at det kommer når han er klar for det. Men fordi jeg har erfart at i det øyeblikket 1.klassingen setter sine bein innenfor klasserommet, blir alt så mye mer komplisert. 7-åringen min er godt i gang med å bli dyttet, presset og most inn i et målingssystem for hans ferdigheter på skolen. “Du er flink på skolen!” Sa læreren med et kjærlig blikk, på siste foreldresamtale. Hun er godheten selv, og jeg vet hun må gjøre jobben sin. Da gutten hadde forlatt rommet, ble norskprøven hans lagt frem for oss. Man får klump i magen av å høre at lesetrening må trappes opp, ellers vil han ikke kunne henge med like godt etter hvert. Det måles i gloseprøver, og det telles hvor mange ord han leser i minuttet. Han var fortsatt 6 år da han begynte i 2.klasse! Det er en frustrerende tanke.

Jeg var en småbarnsmamma som knyttet teorier som at “begrepsforståelse” er viktigere enn å kunne lese ved skolestart, til mitt naive bryst. Jeg elsker samtalene med min eldste sønn – hans refleksjoner er herlige, men de er ingenting verdt i møte med skolen. Man kan jo ikke måle evnen til å reflektere, diskutere, vise empati og kløkt.

Et dokument med mål før neste samtale er hengt opp på kjøleskapet. Det er andre gang gutten vår har skrevet navnet sitt så fint han kan på en striplet linje – ved siden av våre og lærerens signaturer. Alt dokumenteres, forsikres og forsegles. Jeg tenkter tilbake på den første foreldresamtalen for et år siden, hvor jeg var så uvitende at jeg trodde at overgangen fra barnehage til skole skulle være glidende og myk. At læreren den gang sa “det er ikke leking her”, markerte den første realitetsorienteringen for min del. Jeg kikker på dokumentet, og kjenner en trassig stolthet midt i gremmelsen:

Denne gangen har han fått til alle bokstavene sine riktig vei.


Barn og leggetid

Barn og leggetid

Det har vært en lang dag på jobben. Middagsrestene står fortsatt på kjøkkenbenken, og oppvaskmaskinen er allerede full. Minsten og storebror har bygd en diger lego-by i stua og jeg vet altfor godt hvem som må krabbe på alle fire i kveld og forflytte byen til barnerommet – det er ikke byggmesterne, for å si det sånn. Det er leggetid for 4-åringen i huset, og jeg står med lut rygg på kjøkkenet og føler meg som verdens største egoist, fordi jeg ønsker å få ham i seng asap. Han er en nydelig gutt som akkurat nå krever litt for mye av meg, tenker jeg – og luller meg inn i en god dose selvmedlidenhet. Jeg sier med det jeg kan oppdrive av vennlig mammastemme på dette tidspunktet:

-Nå skal du gå på badet, vennen, det er leggetid.

Ingen reaksjon, som forventet, og det er rart hvor fort man kan bli irritert av sånt på en torsdags ettermiddag. Aahhh, here we go.

-Vennen? Hørte du hva jeg sa? Nå skal du gå på badet.

-Nei!

Lille vennens stemme virker så lys og uskyldig, men jeg avslører den skjulte trusselen hans lett, der han sitter på stuegulvet og snurrer på en leke, populært kalt “Bey-blade”. Luringen. Jeg kjenner at dette har jeg ikke energi til, han har fått med seg hva jeg har sagt både første og andre gang. Jeg hører meg selv heve stemmen (og aner ikke hvordan det skjedde at jeg kom til dette stadiet så fort):

-NÅ ER DET SISTE GANG JEG SIER DET! Gå på badet, ellers må jeg bære deg dit!!

Historien ender ikke med at jeg bærer en illskrikende sprellemann av en 4-åring på badet, eller at 7-åringen følger opp situasjonen med å bli indignert og sur og like uvillig der han har plassert seg i et hjørne med armene i kors, eller at det som først var et rasende skrik på stua kulminerte i innbitt hikstegråt i sengen en halvtime etterpå. Men den ender omsider med at mamma forteller guttene når de ligger under dynene sine, at hun ønsker at de skal bli flinkere til å høre etter når hun snakker. At de skal forstå at det er viktig å høre på hverandre. Jeg sier god natt til minsten, som med store øyne har nikket alvorlig og gitt meg et naivt løfte om å høre etter neste gang, og det kjennes så innmari feil. Det stikker i mammahjertet.

Arbeidsuken er over, og nok en gang ramler vi inn i helgen med yttergangen full av diverse klær og sekker fra barnehage og SFO, det er fredag. Nye middagsrester på benken. Oppvaskmaskinen har på forrædersk vis fylt seg opp igjen og jeg prøver å ikke tenke på at den lego-byen som selvfølgelig ble stående på stuegulvet over natta, seriøst bør flyttes – før jeg sparker den i stykker. Jeg står på kjøkkenet og kikker mot poden som sitter på stuegulvet, helt i sin egen verden. På ren vilje kvitrer jeg i vei:

-Vennen? Nå skal du gå på badet, det er leggetid.

Ingen reaksjon. Han snurrer på den samme leken ikveld også. Jeg trekker pusten dypt og setter meg ned med ham i stedet, tenker at jeg kan like gjerne utsette hyl og skrik littegrann til.

-Hva holder du på med da?

-Har “bey-blade”-kamp vel!

-Å! Skal vi ta en kamp sammen før vi går på badet, da?

Lille vennen smiler fornøyd, og rekker meg en leke. Jeg kan ikke annet enn å smile tilbake, og jeg følger med inn i hans verden. Vi snurrer “bey-blade” sammen en liten stund, og så springer han (“Førstemann!!”) på badet når vi er ferdig. Puntkum. Ingen hyl, ingen skrik, og jeg kjenner at jeg må skynde meg å omfavne fredagsstemningen som uten forvarsel feide inn i stua med brask og bram. Jeg griper muligheten, og følger opp med boklesning og godprat på sengen, og gleder meg over de fantastiske guttene mine som plutselig ble så flinke til å legge seg.

Når jeg trekker dynene rundt to søvnige gutter denne kvelden, er jeg overveldet. Jeg hadde glemt hvor lite som skal til for å gi dem anledning til å mestre beskjeder – og på hvor avhengig en liten gutt er av hvordan jeg forholder meg til ham.

Mammahjertet pirker fortsatt litt i meg. Denne gangen med håp om å huske at barn er barn – imorgen også.


Din forandring

Din forandring

Forandring fryder, sies det. Da er det paradoksalt, at nettopp forandring kan virke så vanskelig å få til. 

– Hvis bare han tok tak i husarbeidet, så ville jeg latt han få dra ut oftere!

– Hvis bare hun aksepterte at jeg trenger å komme meg ut av og til, så ville jeg fått lyst til å bidra mer hjemme!

Forandringen virker noen ganger så langt unna, og så uoppnåelig. Vi er så forskjellige. Hvis bare omgivelsene rundt meg hadde vært annerledes, hadde jeg forandret meg da? Hvis jeg hadde blitt forstått, uten å behøve å forklare alt, igjen og igjen. Om tiden hadde strukket til. Om jeg ikke var så sliten. Om jeg ikke var nedlesset i jobb, husvask, ungepass og middagslaging 24 timer i døgnet. Forandringen blir nedprioritert, dyttet ned i en skuff, nøkkelen vris om.

En dag skuler jeg bort på den skuffen. Forandringen hvisker stille der innenfra:

-Jeg er ikke farlig! Jeg vil deg vel. Jeg håper du en dag åpner denne skuffen og pusser støvet av meg. Jeg bryr meg ikke om tidsklemma, jobbpresset eller slitenheten. Alt jeg ber om, er å få litt luft.

Hvilket forhold har du til forandring – egentlig?


Din historie

Din historie

Dagen er der, og den går over. Kanskje du er på en deilig ferie, men så kommer du hjem til hverdagen igjen. Og den hverdagen, som før var god, mer ukomplisert, ble vanskelig på veien der et sted. Du var et lite barn – nå er du eldre – kanskje voksen? Når øyeblikkene er over, er det minnene vi tar med oss. De blir til historier som vi forteller igjen og igjen. Det er mange historier som vi elsker å dele med andre. Men noen av dem blir aldri nevnt, bare husket i mørk taushet.

Det er rart med oss mennesker, at vi har en tendens til å legge vekt på deler av et minne. Hva om dette minnet fortalte mer om deg enn du trodde? Hvorfor legger vi til, og hvorfor trekker vi fra? Se for deg at i din egen historie er det gjemt en skattekiste der et sted, fylt med ting som du glemte å huske på. Ting som var viktig for fortellingen om deg, om hvem du er – hva du står for.

Finnes det andre måter å fortelle din historie på?